Jeg bad desperat om hjelp for min datter, det gjør jeg aldrig mer, for sammordningen er ikke hva den burde ha vært. Jeg bad om hjelp for min da 19 årige dater, det kunde ha endt med at jeg mistet min 3årige sønn. En i dag, til tross for at det no har gått 1 år siden denne episode så er jeg sint, misstroisk og opprørt. Hvordan skal vi som pårørende få hjelp da det er slik vi blir møtt?

Psykisk sjuk 14 timer på celle

Politiet konstaterer at 19-åringen er svært ruset/psykisk sjuk. Likevel blir hun ikke innlagt på psykiatrisk avdeling. Alternativet blir 14 timers forvaring på celle.

Ifølge moren er jenta først og fremst en trussel for seg sjøl, ikke omgivelsene.

19 åringen driver med selvbeskadigelse for å dempe voldsom angst og psykiske smerte. Moren sier fagfolkene mener hun har en bipolar lidelse med søvnproblemer, angst og selvskading. Det er også snakk om borderlineproblematikk.

Fra hun var 14 år har dattera drevet med selvmedisinering i form av rus. Først hasj, deretter hardere stoffer også i form av sprøyter.

I vinter fikk hun en overdose av GHB, en uke senere døde en venn av det samme, noe som gikk veldig inn på henne.

I september i år gikk hun inn i en psykose etter det moren betegner som en «bad trip».

– Hun hadde ikke ruset seg på flere dager og heller ikke sovet. I min desperasjon ringte jeg til terapeuten hennes på rusteametved psykiatrisk poliklinikk. Jeg fortalte at hun antageligvis hadde en psykose. Hun virket ikke ruset. Jeg har aldri opplevd henne slik. Jeg fikk ikke kontakt med henne.

Alt terapeuten på rusteamet kunne anbefale meg var å ringe politiet for å få henne tvangsinnlagt.

Jeg ønsker å fortelle om den kampen pårørende kjemper for sine barn.

– Det er ingen hyggelig opplevelse å se sitt barn i håndjern.

Som mor vil hun aldri ringe politiet. – Datteren min har følt seg sviktet av voksne hele livet. For å beholde fortroligheten til henne, gjør jeg ikke det, understreker hun. Det var andre som ringte politiet denne septemberdagen.

Da 19 åringens morfar kom opp i leiligheten, hadde han, ifølge moren, full kontroll over situasjonen. Barnebarnet kalte ham masse stygge ting, og han tok i armen hennes en gang. Det var alt.

– Den utagerende oppførsel kom senere som en reaksjon på at politiet var der. Dattera mi er livredd politi og psykiatri. Hun har alltid vært det. Hvorfor, vet jeg ikke sikkert.

Dattera mi reagerte på at hun fikk håndjern på og det før hun var påkledd.

Legevaktslegen mente hun var for frisk for innleggelse. Samtidig var hun for sjuk til å slippes. Jeg ble oppringt av politiet som sa de ville ta henne med til arresten. Jeg møtte opp der. Politiet ville høre med juristen hvor lenge hun kunne være der. I mange på annet tilbud ble hun satt i forvaring i arresten i til sammen 14 timer, forteller moren.

Politiet hadde tatt kontakt med barnevernstjenesten. Familien har også et to år gammelt barn, som på dette tidspunktet ikke var hjemme.

Ifølge politiet var jenta aggressiv, og politiet mente at hun burde innlegges akutt på psykiatrisk avdeling. Politiet var svært bekymret for toåringen som må være med familien når søsteren er hjemme.

– Vi tok kontakt med sosialkontoret for å få råd i den akutte situasjonen. Vi fikk to valg: Blå Kors eller overnattingshjemmet i Skarbøvika. Jeg fikk høre at min datter ikke kunne bo hjemme, for da risikerte jeg å miste sønnen min. Man kan ikke ha små barn som lever så tett inn på rusmisbruk. Alternativet for datteren min var å søke seg hybel. Men det er ikke mange som vil leie ut når man stiller med bankgaranti fra sosialen. Hvis min 19 årige datter ikke kan bo hjemme, hvor skal hun bo da? spør moren.

Dette er barnet mitt. – Alternativet til å bo hjemme er å sove hos venner eller ute på gata. Det er skremmende. Det er tross alt barnet mitt det er snakk om. Det vil hun alltid være. Selv om hun er 19 år og myndig, er hun ikke det alltid i hodet sitt, påpeker moren.

– En terapeut på rusteamet ville at jeg skulle si til dattera mi at dersom hun ikke slutter å ruse seg, får hun ikke lov til å bo hjemme. Det ville jeg ikke. Hva er alternativet til å bo hjemme? spør moren.

Jeg drømmer om en dag å våkne om morgenen uten å være redd.

Redd for at hun skal dø. Bekymret for om hun har sovet om natten, om hun er ruset; i tilfelle på hva, om hun har skadet seg.

Vil ikke mer. – Dette er ikke noe liv. Jeg vil ikke mer. Største kneiken er at hun ikke har normal søvn. Det begynte allerede i fire års alderen, sier moren.

Hun forteller at datteren har slitt med psykiske problemer siden hun var 11 år. 14 år gammel begynte hun med hasj som selvmedisinering for å dempe angsten, senere ble det tyngre stoffer. Barnevernet ble koblet inn, hun var tre uker i fosterhjem, det ble urinprøver. Datteren har vært innom Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), Ungdomspsykiatrsik avdeling (UPA), voksenpsykiatrien, rusteamet og politiet. 16 år gammel ble hun tvangsinnlagt på voksenpsykiatrien, der hun var i fire døgn. Det har ikke hjulpet, ifølge moren. Hun forteller hun ble tilkalt klokka fire om natta. Da stanget dattera hodet mot veggen og ville ikke roe seg.

– Den bipolare lidelsen gir dobbel angst. Når hun har det fryktelig vondt, skader hun seg sjøl ved å kutte seg. Hun har enorme humørsvingninger. I ene øyeblikket er hun kjempeglad, i neste kan hun være utrolig lei seg. Det blir mest pessimisme. Hun ser ganske nattsvart på det meste.

Vi har gode stunder.– Hvordan vil du beskrive datteren din når du ser bort fra rusproblemet?

– Hun er fantastisk! Intelligent, livsglad! Moren nøler ikke. Ordene kommer spontant: –Vi har gode stunder der hun sitter i armskroken i sofaen. Vi prater og flirer. Før gikk vi på kafé. Det gjør vi ikke lenger. Hun liker ikke å vise seg ute etter det som skjedde tidlig i høst da hun endte opp på cella.

Datteren min har en drøm om å bli frisør. Men hun fullførte ikke grunnskolen. Gikk ett år på videregående. For å komme inn andre året var hun en uke på Vestmo. Det holdt ikke, forteller moren.

Hun sier at 19 åringen ikke har villet innrømme overfor sosialkontoret at hun har et rusproblem, selv om sosialkontoret vet det. Det fører til at de ikke kan forholde seg til henne som rusmisbruker, og da kan de heller ikke hjelpe.

Tror på langtidsbehandling. Nå håper både hun og datteren på at Vestmo og et langtidstilbud, kanskje på Kvamgsgrind i Trøndelag, skal hjelpe. Datteren har sjøl funnet fram opplysninger om Kvamsgrind på nettet.

Moren sier datteren sikkert må ha et langtidstilbud for å komme seg på beina.

Nylig så hun et intervju på fjernsynet med en person som har tung rusmisbruker i flere år, og som har kommet seg ut av misbruket. Moren stiller seg kritisk til fagfolk som nå begynner å snakke om å kutte ned på langtidsplasser.

–Som pårørende føler jeg meg hjelpeløs og redd, sier moren til 19 åringen.

PÅRØRENDE. Hun føler hun har stanget hodet i veggen i åresvis. Hvor hun enn har vendt seg, har hun ikke opplevd at hjelpen finnes der.

Da datteren var 14 år ble hun henvist til BUP for selvskading. Der var det tre måneders ventetid. Datteren hadde en del skolefravær. Skolen sendte bekymringsmelding til barnevernet. Det ble hjemmebesøk. Barnevernet slo alarm og jenta kom inn i systemet. Ved andre gangs søknad kom hun til BUP.

Hjelpeløs. – De siste fem årene har jeg sprunget fra instans til instans. Som 16 åring ble hun tvangsinnlagt på voksenpsykiatrien. Jeg ble tilkalt etter tre netter. Hun var på UPA. Der ble jeg også tiltakt klokka fire om natta. Senere ble hun for voksen for BUP og UPA. Til slutt ble det samtaleterapi med en terapeut i rusteamet en gang i uka. Det har ikke fungert, mener moren.

Hun elsker barna sine høyt og inderlig. –Det er så smertefullt å se hvordan ett av dem går under, se hvordan sjelen hennes dør vekk bit for bit, dag for dag, uten å kunne hjelpe. Som pårørende føler vi oss hjelpeløse og ensomme, sier kvinna.

Savner engasjement. Hun sier at hun ikke bare har en historie å fortelle. Moren ønsker å sette søkelyset på problemet.

– Jeg går med hodet hevet. Jeg nekter å føle meg midreverdig, skitten eller noe som helst når det er snakk om rusmisbruk. Det må bli slutt på å tabubelegge rusmisbruk, sier hun og savner et større engasjement fra kommune og politikere.

– Jeg vet at det er mange som har det som meg. Vi kommer til å miste en stor del av en generasjon. De er i alderen 17-25 år. I prinsippet er det intet tilbud til dem.

Alt vi hører er at de enten er for ung, for gammel, de har ingen penger, ingen plass, det er nedprioritert, vi kan intet gjøre, du må vente. Vente på hva? At de dør? Da er det jo ett problem mindre.

Tilbud innen rus og psykiatri. Datteren min sitt ønske er å kunne se seg i speilet og føle seg normal. Å kunne ta buss til Moa uten å måtte låse seg inn på do og sitte der og skjelve i timesvis etterpå. Datteren min vil føle seg like elsket og yndet som andre jenter. Men hun gjør ikke det. Hun føler bare angst. Hun trenger et likeverdig tilbud innen rus og psykiatri, sier moren.

Som forelder til en rusmisbruker opplever hun at hun ikke får noen informasjon. Det må hun kjempe seg til på egen hånd. Som pårørende får hun aldri tilbud om noe.

– Det enste jeg har fått høre er at jeg må være sterk. Hva skjer den dagen jeg ikke er sterk lenger? spør kvinna.

Dette var min historie for 1 år siden. Har det blitt bedre. Nei, vi pårørende blir mødt på samme vis hver gang.

Det er mye som skal til for å snu denne trenden, vi trenger et rusløft ja, men og holdningsendringer.

Takk for at du har valgt å blogge om dette.

Det gir håp i mørkeret.

Synnøve Muren

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Du glemte det viktigste tiltaket som trengs: Å legalisere narkotika.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg har så mye jeg så gjerne ville sagt deg Helga om jeg bare trodde ett lite sekund du ville høre:s

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei Synnøve,

Tusen takk for et tankevekkende innlegg. Takk for at du tar deg tid til å skrive. Du skal vite at vi setter stor pris på det, og at jeg kommer til å ta med meg dine erfaringer videre, når vi nå skal bygge opp en helt ny ruspolitikk.

Helga

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei,

jeg leser bloggen så det er bare å skrive om du føler for det.

ha en fin dag

Helga

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende