Høyres kvinneutvalg ønsker å avvikle pappapermisjonen med følgende begrunnelse: ” Vi vil ikke tvinge pappa hjem”. Høyrekvinnene kan umulig ha satt seg inn i bruken av ordningen. I dag er det slik at ti uker av foreldrepermisjonen blir forbeholdt far. Evalueringer viser at 90 prosent av fedrene benytter seg av den, og ønsker mer pappapermisjon. Ordningen fører barn og fedre sammen. Det er bra for barn. For far. Og for mor. Ordningen har gitt oss et bedre samfunn.

Jeg er overbevist om at nettopp det å reservere noen uker for far er en hovedårsak til populariteten og suksessen. Utspillet viser at det fortsatt henger igjen en del gammeldagse holdninger i samfunnet. Menn som ønsker å være hjemme med barn står så mye sterkere overfor en eventuelt motvillig arbeidsgiver når de kan vise til at denne betalte permisjonstiden er reservert for dem. Den forsvinner om de ikke benytter seg av den. De kan ikke bare overlate disse ukene til mor. Også lønnsforskjellene mellom menn og kvinner gjør at ”familiens frie valg” ikke nødvendigvis blir så frie som Høyrekvinnene gir inntrykk av.

Samme dag som Høyrekvinnene profilerer seg på denne saken, går FrP ut og vil hindre normalt oppkjøp av Anniken Huitfeldts barnebok om vår store pioner i likestillings- og familiepolitikken, Gro Harlem Brundtland. Begge deler er verdt å merke seg for alle som ønsker et mer likestilt samfunn. Det er forskjeller mellom høyre og venstre i norsk politikk.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mandag skal jeg til Hedmark for blant annet å få en orientering om arbeidet på Nav-kontoret på Hamar. På toget til Hamar skal jeg ha et møte med Johan Olav Koss. Vi skal ikke snakke om skøyter, men om fattige og vanskeligstilte barn som Koss hjelper gjennom sin organisasjon ”Right to play”. Jeg kontaktet ham om dette etter et intervju i Dagbladet der han blant annet uttrykte frustrasjon over at ikke mer ble gjort for å hjelpe barn og unge i verdens fattigste land.

Denne uka har grufulle bilder og nyheter fra jordskjelvkatastrofen på Haiti trengt gjennom det hjemlige mediebildet. Koss og katastrofer har en fellesnevner: Det er nesten bare høyt profilerte kjendiser fra idretts- og filmverdenen, samt de virkelig store katastrofene, som gjør at ”den virkelige verden der ute” får den nødvendige oppmerksomheten her hjemme. 

Jeg underslår på ingen måte at det er mange som sliter også her i Norge, og at vi har en stor jobb å gjøre for å inkludere alle i verdens beste velferdssamfunn. Men en større oppmerksomhet og et bredere engasjement for de aller svakeste i verden, vil gjøre oss bedre i stand til å føre en riktig bistands- og handelspolitikk mot fattigdom. Jordskjelv kan vi ikke hindre. Men falleferdige hus og en fraværende katastrofeberedskap øker dødstallene dramatisk. Det kan gjøres noe med. Og vi har et ansvar.

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Historien sluttet ikke med Bratteli

I dag hadde jeg æren av å kommentere hundreårsdagen for Trygve Brattelis fødsel på NRKs morgennyheter. Selv om programlederen nok hadde overdrevne forestillinger om hva jeg personlig husker fra Brattelis statsministertid (jeg fylte tre år da han gikk av i januar 1976), var det ikke vanskelig å si noe om hans betydning.

Bratteli var en av de store strategene i utviklingen av den norske velferdsstaten. Han var partiets nestformann fra 1945 til 1965, da han ble formann og senere statsminister. Han var finansminister i til sammen åtte år, og ikke minst: Han ledet Arbeiderpartiets programarbeid foran hvert stortingsvalg fram til 1960-tallet.

Jeg kunne likevel ikke svare nei da programlederen spurte om det noen gang ville komme en ny politiker av Brattelis format. For selv om vi skal hedre historiens helter, må vi ikke undervurdere utfordringene i vår egen samtid. Ikke minst når det gjelder videreutviklingen av den velferdsstaten Bratteli var så sentral i å bygge, kan oppgavene være like krevende som før. Men dagens politikere har i alle tilfeller en stor arv å forvalte.

Vurdert til: av 38 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Torsdag våknet vi til morgennyhetene med noen oppsiktsvekkende uttalelser fra Dag Bruusgaard, professor i trygdemedisin ved Universitetet i Oslo. Det norske sykefraværet er ikke et problem, kunne han fortelle. Årsaken var at norsk økonomi hadde utviklet seg svært godt i en tiårsperiode med relativt stabilt fravær.

Debatten om sykefraværet er viktig i seg selv, og fagfolk bør absolutt bidra med kunnskap og meninger. Men Brusgaard bommer stygt. Det norske sykefraværet, og da først og fremst langtidsfraværet, er et stort problem av mange grunner. Først og fremst for de som blir syke. Veien til varig uføretrygding er ofte kort for de som blir gående langtidssykemeldte. For de aller fleste innebærer dette lavere livskvalitet og dårligere privatøkonomi enn en fortsatt yrkeskarriere ville ha gitt. Videre er høyt fravær et problem for bedrifter og arbeidsgivere i privat og offentlig sektor. Sist, men ikke minst, er det mangel på arbeidskraft, ikke på oljepenger, som vil sette grenser for videreutviklingen av velferdssamfunnet i årene som kommer. Derfor er det så viktig at flest mulig kan bidra. Som statsministeren sa i sin nyttårstale: Det er hverandres arbeid vi lever av. 

Vurdert til: av 33 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

København:

Klimasaken har skapt mye debatt her hjemme de siste to-tre årene. Det gjenspeiler et stort engasjement, og bekymring for det store alvoret vi står overfor.

I forkant av København må vi ha vår oppmerksomhet retta på det store bildet:

Klimaproblemene er ett hundre prosent globale. Og det ville være utilgivelig å ikke ha fullt fokus på det som raskest og mest effektivt kan få de store utslippene ned, uavhengig av hvor på kloden utslippene skjer.

Den rødgrønne regjeringen har hele tiden hatt dette som hovedfokus.

• Når man i 2007 lanserte Norges ambisiøse klimamål.
• Når man fra norsk side har vært en pådriver for bruken av regnskogvern som klimatiltak.
• Når man har vært pådriver for teknologiutviklingen på Mongstad, en teknologi som vil kunne klimanøytralisere de fossile punktutslippskildene som verden uansett må leve med i årtier framover.
• Når man, med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, driver et aktivt diplomatisk arbeid som kan sikre oss en offensiv avtale i København, ikke minst når det gjelder finansieringsmekanismene som kan få utviklingslandene med.

 Kombinasjonen av et tak på verdens utslipp og et system for kvotehandel vil være helt avgjørende for effektive og raske utslippskutt, der aktørene som står for utslippene får sterke insitamenter for teknologiutvikling og kutt der kuttene kan komme raskest. Kutt nå er som kjent langt viktigere enn kutt langt inn i framtida.

Selv om det med vår regjering har kommet en etterlengtet nysatsing på sjøtransport og jernbane, på energiøkonomisering og forskning, er det ingen tvil om at det er Norges bidrag til klimatiltak i fattigere land som vil ha raskest og størst effekt. Vår satsing på regnskog er svært viktig i så måte. Vi er allerede godt i gang i Brasil, og for en knapp måned siden signerte miljøvernminister Erik Solheim en intensjonsavtale med presidenten i Guyana om vern av store regnskogområder i dette fattige, søramerikanske landet.

Nevnes bør også det samarbeidet om karbonfangst og -lagring som ble etablert under statsminister Jens Stoltenberg sitt besøk i Sør-Afrika i fjor. Samarbeidet fokuserer på det sørafrikanske energiselskapet Sasol sitt anlegg Secunda utenfor Johannesburg. Anlegget produserer syntetisk drivstoff, som bensin og diesel, av kull, og er verdens største i sitt slag. CO2-utslippene er 60 millioner tonn årlig, mer enn Norges samlede utslipp.

De som møtes i København har en stor oppgave å løse. Vi må håpe å få på plass en offensiv politisk avtale som bygger opp under togradersmålet og utslippskutt som monner. Avtalen bør også slå fast at man skal ha på plass finansieringsmekanismer for klimatiltak i verdens fattige land.

I dette arbeidet er Norge en konstruktiv bidragsyter og sterk pådriver. Jeg håper vi får størst mulig tilslutning til vår modell for en finansieringsordning der penger til klimatiltak i fattige land går direkte fra forurenser, og at man ikke gjør seg så avhengig av bevilgninger fra årlige, politisk sårbare budsjettbehandlinger i rike land.

Jeg ønsker våre forhandlere i København lykke til i neste uke. Sjelden har politikk vært viktigere.

Vurdert til: av 161 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende