Jeg har lagt bak meg mitt første år som stortingsrepresentant og parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet. Det har vært hektisk, til tider utfordrende, men først og fremst et stort privilegium. Det å få være med og forme samfunnsutviklingen i tråd med verdiene man tror på, overskygger sidene ved politikken man kunne vært foruten.

Nå, på roligere sommerdager, prøver jeg å se tilbake på dette stortingsåret med spørsmålet: Hva vil politisk bli stående som bautaer for ettertiden? Og hva må regnes som småstein i skoen – svært merkbart der og da, men fort borte og glemt?

Mange mediesaker kjennetegnes av det siste. Hvem snakker i dag om hvorvidt kronprinsen burde sitte i et utvalg om framtidas verdiskaping ledet av næringsministeren? En stor mediesak i et par dager. Men for flere tusen verftsarbeidere langs kysten tror jeg verftspakken Giske og regjeringen la fram i mai framstår som langt viktigere når den økonomiske krisen internasjonalt truer arbeid og inntekt. For ikke å snakke om den aktive innsatsen han har lagt ned for å styrke handelssamarbeidet med Kina. Lykkes regjeringen med å få på plass en egen handelsavtale med denne voksende giganten i verdensøkonomien, vil det bli den første av sitt slag i Europa.

Det som utvilsomt vil bli stående som en bauta, er delelinjeavtalen som statsministeren og utenriksministeren kunne presentere sammen med president Medvedev den 27. april. En 40 år gammel grensetvist med Russland er løst, og enorme perspektiver for næringsutvikling i nord åpner seg.

Blant sakene som jeg også tror vil bli stående for ettertiden, finner vi Norges verdensledende rolle for å verne gjenværende regnskog. Det handler om å redde planeten for kommende generasjoner. Det samme gjør Mongstad-prosjektet. Lykkes man med den krevende teknologiutviklingen der, kan det bidra avgjørende til kutt i verdens CO2-utslipp. Da vil opposisjonens råkjør denne våren rundt datofesting og kasting av statsråder framstå som merkelig småkjekling.

Det meste som har skjedd politisk dette stortingsåret handler likevel om de mange små skritt i retning et stadig bedre samfunn. Et eksempel er samferdselssatsingen. Nasjonal Transportplan, som ble lagt fram i fjor vår, ble fulgt opp i statsbudsjettet sist høst. Planen innebærer tidenes samferdselsløft i Norge, med en økning på 100 milliarder kroner – tilsvarende 45 prosent – i forhold til forrige planperiode. Årsaken til at regjeringen prioriterer samferdsel langt høyere enn våre forgjengere er at vi for framtida ikke vil ha de problemene på jernbanen som har preget mye av vinteren. Og vi ønsker gode og trygge veier.

Viktigst av alt er likevel arbeid til alle. Norge har kommet seg gjennom finanskrisen med Europas laveste ledighet. Den er faktisk lavere nå, med finanskrise, enn den var før Stoltenberg-regjeringen tok over, uten finanskrise. Ingenting er viktigere for de mange som nå gleder seg over sommer og ferie enn at man har trygghet for arbeid og inntekt. Mange av landene rundt oss er tungt preget av finanskrise og gjeldskrise, derfor vil arbeid til alle være jobb nr 1 for Ap, også i fortsettelsen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag behandler Stortinget revidert nasjonalbudsjett. Stikkord er økt innsats konsentrert om arbeidsmarkedstiltak , verftsnæringen, og vei og jernbane. Budsjettet vedtas i en tid hvor usikkerheten om den økonomiske utviklingen igjen har økt.

Norge er i en heldig situasjon sammenlignet med andre land, vi kan forbedre våre velferdsordninger. Andre land i Europa må kutte kraftig i sine ordninger. Vi har et økonomisk handlingsrom få andre land har.

Dette er ikke en utvikling som har kommet av seg selv. Regjeringen har holdt orden i økonomien, og jobb nummer en har vært-, og er – å holde folk i arbeid. Nettopp derfor har vi lykkes med lav arbeidsledighet og høy produktivitet. Arbeidsledigheten i Norge er i dag på 3,5 prosent. I Sverige er arbeidsledigheten nær 10 prosent, etter at Høyres søsterparti har styrt landet etter samme oppskrift som Erna Solberg og Siv Jensens FrP ønsker å prøve i Norge.

De siste månedene har vi sett at Høyre har fått økt oppslutning på meningsmålingene. Samtidig er de på full fart bort fra sin kjente politiske bane. Høyre har sett til sine svenske kolleger Moderaterna. Moderaterna vant valget sist med å legge seg inn til sentrum i valg av retorikk- men de avlyste ikke politikken. Det er langt mellom den utvikling de borgerlige lovte før valget, det inntrykk de gav med å snakke om utenforskap, og de resultater som faktisk er konsekvenser av borgerlig politikk:
- De lovte flere i jobb. De langtidsledige har økt med 54 000 til 161 000.
- De lovte å redusere forskjellene i samfunnet. Resultatet er at sosialbidragene øker i 90% av kommunene.

Utviklingen i Sverige og Danmark viser med all tydelighet at dette går galt. Skattekutt har ikke ført til bedre offentlig økonomi eller færre arbeidsløse. De rikeste har fått skattelette. Forskjellene mellom folk øker.

Norge trenger ikke disse erfaringene. Norge trenger fortsatt rødgrønn kurs.

Når det gjelder Mongstad og opposisjonens forslag om mistillit mot Olje- og energi ministeren Terje Riis – Johansen, så har han Aps fulle støtte i denne saken. Stortinget har vært informert. Mitt håp er at vi kan samles om å gå videre med prosjektet. Ambisjonen er at vi skal lykkes med et særdeles viktig miljøinitiativ.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi lever i et av verdens beste land.
Det store flertallet av oss lever i stor materiell velstand, og kan legge oss i vår egen seng om kvelden i sånn noenlunde trygghet for hva morgendagen bringer.

Men dessverre er det noen som ikke er en del av det gode selskap. Jeg går forbi dem på t-banen hver dag der de sitter med en kopp foran seg, eller leiter etter en blodåre der de kan sette sprøyta si. Vi har ikke lykkes med å bekjempe narkotika, eller med å gi narkomane en vei ut av misbruk og muligheten til et nytt liv.

I dag har Stoltenberg-utvalget lagt fram 22 forslag for å forebygge narkotikamisbruk og gi de narkomane et bedre tilbud.
Mest debatt vil det sikkert bli om forslaget om å prøve ut heroinassistert behandling til de tyngste brukerne. Den debatten får vi ta, og jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg mener om det.

Jeg håper at også de andre forslagene får oppmerksomhet, og at vi ender opp med konklusjoner som gjør en forskjell for de menneskene som sitter nederst ved bordet i det norske velferdssamfunnet.

Du kan lese forslagene fra Stoltenberg-utvalget her:
http://www.regjeringen.no/upload/HOD/RappOmNarkotika_nettversjon.pdf

Legg gjerne igjen en melding om hva du mener!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag behandler Stortinget kommuneproposisjonen for 2011. Den legger de økonomiske rammene for kommunesektoren neste år. I en tid der andre land i lys av finanskrisen må kutte i velferdstilbudet til sine innbyggere, øker regjeringen kommunesektorens inntekter med 4 og 5 mrd kroner. Dette kommer på toppen av et betydelig økonomisk løft fra 2006 til 2010.

Jeg mener at regjeringen er på rett vei. Ca 47 000 flere barn har fått plass i barnehage de fire siste årene. Vi har overoppfylt målet om 10 000 nye årsverk i pleie- og omsorgstjenestene. Neste mål er full sykehjemsdekning.

Vi er ikke i mål. Tjenestetilbudet rundt om i landets kommuner er ikke uten mangler. Det er derfor vi prioriterer nye milliarder til kommunene slik at de kan videreutvikle velferdstilbudet til sine innbyggere.

Høyresidens alternativer er skattekutt og stykkprisfinansiering. Det vil ramme distriktene hardt. AP mener at velferdstjenestene best utvikles lokalt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag debatterer preses-saken i Stortinget. Saka er en oppfølging av kirkas ønske om å få opprette en tolvte biskop som skal være preses, altså leder for bispekollegiet. Det blir preses slik kirka har ønsket. Men preses skal være lokalisert i Trondheim, og ikke i Oslo slik et et flertall i kirkemøtet har ønsket. Dette har fått opposisjonspartiene til å ta i bruk store ord om ”maktmisbruk” og ”overkjøring av kirka”, og man mener at regjeringa opptrer udemokratisk og at det nærmest er et angrep på trosfriheten i landet.
Men ærlig talt: den norske kirke har en særstilling blant norske trossamfunn. Den er forankra i grunnloven og har kongen som overhode. Stortinget skal ikke blande seg inn i kirkens tolkning av Bibelen og andre trosspørsmål. Men selv om det er sterke følelser knytta til lokalisering, så kan ikke valget mellom Oslo eller Trondheim kunne karakteriseres som et trosspørsmål! Dette er en sak som Stortinget må kunne mene noe om, og til og med bestemme.

Rundt om i landet har det vært et sterkt engasjement i preses-saka.
• Trøndelagsrådet med fylkesrådsleder i Nord-Trøndelag, fylkesordfører i Sør-Trøndelag og Trondheims Ordfører har argumentert solid og grundig for sin anbefaling om at det nye embete som preses lokaliseres til Nidaros.
• Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag har uttalt seg til fordel for Trondheim, med vektlegging av den symbolske betydning.
• Fylkesutvalget i Møre og Romsdal har behandlet lokaliseringen, og gitt sin støtte til Trondheims-lokaliseringen
• Fra fylkesrådet i Hedmark, er Regjering og storting også anmodet om å velge Trondheim.
• Fylkeskommunene Sogn og Fjordane og Rogaland har uttalt det samme.
• Fylkesutvalget i Finnmark og fylkesrådet i Nordland har pekt på Trondheim.
I de fleste av disse rundene har de borgerlige partiene støttet lokalisering av preses i Trondheim. Så når opposisjonen på Stortinget i dag er så kategoriske på at man skal følge flertallet på kirkemøtet i lokaliseringsspørsmålet, så er det åpenbart et synspunkt som bestrides av de borgerlige folkevalgte rundt om i landet. Hvilke karakteristikker vil stortingsrepresentantene til Frp, Høyre, Krf og Venstre bruke om sine partifeller i fylkeskommuner og regionråd som aktivt har støttet lokalisering i Trondheim? Vil de bruke samme sterke ord som de bruker om regjeringspartiene?

Det er selvsagt mulig å også argumentere godt for en løsning som innebærer at det nye bispeembetet legges til Oslo, slik Bispemøtet og Kirkemøtet har gjort.
En helhetsvurdering gjør likevel at vi har kommet frem til å tilrå lokalisering i Trondheim. Jeg vil særlig understreke det betydelige tverrpolitiske engasjementet folkevalgte organer har bidratt med for denne løsningen.
Dette er det verd å legge merke til. Det forteller mye om hvilket engasjement vi faktisk har rundt kirken i Norge. Den nye presesfunksjonen vil bidra til å styrke kirkens arbeid.

Jeg ønsker kirken lykke til, og gratulerer Trondheim med en viktig funksjon!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende